Hvorfor er det viktigere å ha uendelig mange valg, enn å ta noen av dem? Husk, å ikke velge er også et valg...






Miljø, helhet og ideologi

Av Svein Anders Noer Lie
Stipendiat i filosofi, Uit og University of Nottingham

På begynnelsen av 1990-tallet sa lederen i World watch institute Lester Brown og andre at vi hadde 10 år ”på å snu utviklingen”. Og det kan jo faktisk stemme ganske godt sett utifra dagens beskrivelser av situasjonen, hvor man sier det samme, men med langt større resignasjon. Det som uansett er klart er at vi ikke ikke på noen måte har snudd utviklingen når det gjelder å minske miljøproblemene. Men hva måtte en slik omvending eller nyorinetring eventuellt inneholde? Hvor radikalt må vi snu?

SV har gått for å væe miljøpartiet i Norge. Når de endelig kommer til makten, og det i en situasjon hvor de fleste har innsett at det er alvor i saken og bare sitter og venter på politisk handling skjer det relativt sett mindre enn ingenting. For sett ut i fra det faktiske alvoret og folks beredvillighet har kanskje ingen regjering handlet så lite som dagens rødgrønne. Men hvorfor? Kanskje det ”å snu utviklingen” innebærer mer enn å være ”mot miljøproblemene”  og ”for miljøet”? Det er merkelig, men likefullt et faktum at heller ikke SV har noen politisk helhetsforståelse av situasjonen. Med andre ord: uten en ”anfører” som kan løfte miljøsaken opp på et helhetlig eller ideologisk plan og overbevise om sammenhengen mellom enkelttiltak og den større visjonen som disse hører inn under vil ingen utvikling bli snudd. Alle tiltak vil være såkalt upopulære til tross for at alle skriker etter at noe må gjøres. Dermed vil man tape både på de tingene man gjør og på alt ’man ikke gjør, men skulle ha gjort’. SV bør kanskje grave her for å finne årsaken til sitt paradoksale valgnederlag i høst. Å komme seg ut av dette vil kreve en minister med dybdeforståelse i unik kombinasjon med en retorisk evne. Og en dybdeforståelse vil selvsagt forlange innsikt miljøsporsmålets ideologiske aspekter.

Det følgende er et forsøk på å fremstille det ideologiske landskapet ved å se nærmere på miljøsakens to rådende ”ideologier”.   

Tilhengere av det mest ukontroversielle synet kan sies å være best representert i Brundtlandrapporten, av Kåre Willoch og  av Al Gore. Disse har tro på at Bærekraftig Vekst er mulig. Her sies det at spørsmålet ikke kan dreie seg om ja eller nei til økonomisk vekst og økt forbruk som sådan. Det er ikke veksten i seg selv som er problemet, men vekstens innhold. Ved hjelp av teknologiske løsninger, relokalisering av ressurser og en justering av måten vi organiserer samfunnet på kan økonomisk vekst og bærekraftig utvikling kombineres.

Det alternative synet (vi kan kalle det dypøkolgisk) oppfatter økt forbruk og økonomisk vekst som et problem i seg selv. I Norge kan E. Damman (og FIVH), A. Næss og S. K. Sætereng  sies å representere dette synet. Internasjonalt finnes navn som Georg Monbiot og Herman Daly. Man tenker seg at økonomisk vekst og økt forbruk i større eller mindre grad  vil innebære økt forbruk av lagerressurser, energi og en økt forurensning, samt habitatødeleggelse. Det sies at vi pr. i dag forbruker ”20% mer enn det jorda tåler”. Å kombinere et stadig økende forbruk med et krav om å ”ødelegge jorda 20% mindre” enn det vi gjør i dag, ved bare ”å endre innholdet i veksten”, kan se håpløst ut. Dette blir særlig satt på spissen hvis vi legger til at India og Kina har økonomier som vokser med 6 til 10 % i året. Gitt samme vekstrate i Kina de kommende 23 år så vil dette landet alene ha 1,2 milliarder biler (idag finnes det 900 millioner totalt), og et veiareal tilsvarende landets totale rismarkareal i dag.

Man sier gjerne at dette systemet som er basert på økonomisk vekst har en innebygd systemfeil som ikke kan endres uten at du endrer systemet selv, særlig også fordi veksten er såkalt eksponentsiell. Spørsmålet er ikke da om det kollapser, men når – og praktisk sett; hvor mye det har ødelagt før det kollapser. På denne måten kan man si at dette dreier seg om klassiske posisjoner i politikken. De revolusjonære mot reformistene.

Forbruk og vekst
Økonomisk evne kan bortimot jamnføres med forbruk, også fordi enhver sparing betyr investering med mindre man oppbevarer pengene under puta. Mao. når hver kineser får mer penger så fører det til økt forbruk og produksjon av varer og tjenester, som igjen har sammenheng med økt grad av forurensning og forbruk av lagerressurser.

Effekten av forbruket kan minskes, f.eks. ved at jeg forbruker tjenester istede for varer. Det er stor forskjell på å kjøpe seg en drill fra Kina og en lydbok på internett. Hvis det finnes et system for resirkulering og økologisk materialhåndtering vil selvsagt min økte kjøpekraft skade ”naturen” relativt sett mindre, men det har i praksis vist seg at teknologien vanskelig kan nulle ut effekten av alle de nye ting jeg erverver meg med min økte kjøpekraft. Tidlig på nittitallet satset Danmark for fullt på vindmølleenergi. Hele denne satsningen ble mer enn nullet ut av danskenes innkjøp og bruk av vannsenger! I de fleste tilfeller er det også slik at en teknologisk fix ofte skaper nye problemer, særlig fordi teknologiutvikling er basert i en såkalt reduksjonistisk vitenskapsorientering  (Jfr. ’Den grønne revolusjon’). Hele situasjonen får en ekstra dimensjon i det vi tenker oss at stadig flere får økt sin kjøpekraft i kombinasjon med at menneskepopulasjonen er ventet å overstige 9 mrd mennesker i 2050.

I en reklamefilm laget av studenter på Westerdals reklameskole(!) i forbindelse med handlefrikampanjen i fjor høst, ser vi en kvinne ”drukne i sitt eget forbruk” inne i en butikk. ”Nøytrale” aktører i offentligheten som Trond Blinheim (Oslo Markedsforingsskole, sic.) og Ottar Hellevik (SSB) har de siste årene påvist og snakket om den manglende sammenhengen mellom forbruk og lykke, noe som forøvrig ikke akkurat er en nyhet for FIVH-medlemmer. De fleste er også kjent med budskapet om å hoppe av forbrukskarusellen for heller ” å leve det gode liv”.

Det som bare er halvveis erkjent i dette budskapet er at dette forbruket, som vi ser ut til å drukne i, er essensielt for å kunne opprettholde det økonomiske systemet som sådan. Hvis forbruket synker vil hele det økonomiske systemet kollapse, slik tilfellet var under depresjonen på 30-tallet. Det er essensielt for enhver regjering å fininnstille nasjonens forbruksvekst slik at den verken er for høy eller for lav. Hvis mange nok, enten ut i fra dalende kjøpekraft eller ut i fra en eller annen livsholdning, velger å ikke anskaffe seg de nye forbruksvarene som kontinuerlig omgir våre sinn, vil økonomien som vårt velstandssamfunn bygger på undergraves. Å være fornøyd med det man har, å forsøke å lage det man trenger selv, å reparere det man har eller å kjøpe brukt er derfor noe av det mest ”opprørske” man kan gjøre i det 20 århundre. Men dette er visstnok bare for de med en asketisk og uglad natur, og det er vanskelig å oversette dette til en politisk representasjon. Det er kanskje bare Miljøpartiet De Grønne som kan representere en slik livsstil politisk. Samtidig ser man at alle miljøpartier som har fått makt i Europa har måttet svelge vekstpillen. 

Grønn hverdag som på papiret er Norges mest ukontroversielle miljøorganisasjon fremmer senk-forbruket-budskapet (eks. handlefrikampanjen) som om forbruksøkonomien var en av mange sider ved samfunnet vi kunne velge å ha eller ikke ha. Også FIVH overser forbrukets strenge nødvendighet, i betydningen: ønsket om et senket forbruk krever en utarbeidelse av en radikalt annet økonomisk orden og en ideologi som kan støtte den.

Om vi skal ha økonomisk vekst eller ikke er ikke et politisk debatt-tema, fordi økonomisk vekst er et premiss og ikke en variabel man kan ha en av flere politiske oppfatninger om. Vekst og utvikling er sett på som synonymer, selv om det på den annen side er lett å påvise at mye av dagens vekst snarere fører til inn-vikling. Problemet er at hele systemet er så giret inn mot vekst at enhver nasjonen som går inn for noe annet enn vekst vil (for en periode) oppleve alt annet enn utvikling. Men heldigvis: det er et åpent spørsmål om moderniteten og tanken om opplysning og fremskritt, som jo tross alt underligger enhver politisk debatt, er nødvedig bundet til et bestemt økonomisk system.

Bærekraftig Vekst tilhengernes alternativ?
Bærekraftig Vekst tilhengere har kanskje innsett det dypt radikale ved å forlate vekstøkonomien for lenge siden. Disse spør, eller burde har spurt seg: hva kan vi gjøre av endringer som opprettholder den økonomiske vekst-økonomien uten at naturbetingelsene vi lever under gjør det umulige eller ufyselig å leve - for oss og generasjonene som kommer etter oss? Problemet for Bærekraftig Vekst tilhengere er at heller ikke de har satt seg i et forhold til de implikasjonene som følger av deres oppfatninger. Man sier at teknologien og en justering av organiseringen av samfunnet vil ”redde oss”, men man gjør rent faktisk svært lite for at dette overhode kan se troverdig ut.

En vekst-økonomi krever enorme kompensatoriske ”tiltak”, særlig når den har nådd et visst nivå (veksten er eksponensiell). Var debatten kommet dit hen hvor dette var erkjent ville vi sett Jens Stoltenberg som den største talsmannen for et grønt skattesystem. Eller satt veldig på spissen: vi ville sett Siv Jensen som (en pragmatisk) tilhenger av økologisk jordbruk. Vi ville ha sett en massiv og besluttsom samling omkring forsøk på å etablere en økonomi basert materialsirkuleringssystemer, andre handelsregimer, en tilretteleggelse for radikal forbrukermakt etc. Alt dette for å redde troen på at økonomisk vekst lar seg kombinere med en bærekraftig utvikling. For i bunn og grunn er det jo grenseløst uansvarlig å befinne seg godt innenfor radiusen av dette problemet og å si at teknologien vil løse det -  når man ikke griper inn slik at det blir mulig for ”teknologien” å ha en slik funksjon.  Bare særdeles naive markedsidealister tror at teknologien kommer løpende av seg selv på rett måte og til rett tid - til ethvert relevant problem. Hvis man ikke identifiserer seg med markedsidealisten har man som bærekraftig vekst tilhenger et ansvar for å utvikle og grave seg inn i en helt annen holdning. Noe det er vanskelig å se at f.eks. Jens Stoltenberg har gjort.

Et godt eksempel på dette er argumentet om at vi bør sette inn CO2 tiltakene der det er billigst fordi dette er mer realpolitisk ansvarlig, slik Frp og Brundtland/Berntsen/Stoltenberg mener. Når dette foreslås kan man si at man har engasjert seg i spørsmålet på et globalt plan. Men kan man engasjere seg globalt med et tiltak uten å binde dette opp til en grunnleggende analyse av den globale situasjonen? Når man vet at Kina som følge av sin vekstøkonomi ”skal ha” 1,1 mrd biler om 23 år, hvor effektivt er dette tiltaket da?  Skal man sette inn CO2-pengene der det har størst effekt hjelper dette alt for lite hvis hele det nåværende økonomiske systemet skal kunne opprettholdes. Som kjent er det verken ansvarlig eller tilstrekkelig å gi barnet paracet hvis det holder på å dø av dehydrering. I dagens situasjon må man gjøre noe strukturelt for å kunne si at et teknologisk tiltak er ansvarlig. Da er det kanskje mer realpolitisk ansvarlig satse på ”å gjøre om nasjonen” til et eksempel for andre enn å sende CO2 penger til Kina, hvor man vanskelig kan ha noen direkte innfytelse over det strukturelle nivået. Uten et særdeles velfungerende materialøkologisk resirkuleringssystem, nye måter å skattelegge/fordele på, nye handelsregimer samt radikalt lite forurensende energikilder og omlegging til økologisk jordbruk mm., vil man få se sin kjære vekstøkonomi knekke under sin egen vekt veldig fort. Dette bør tilhengere av Bærekraftig Vekst, som et minstemål, være kjent med.

Baerekraftig vekst og demokrati.
Med mindre vi fikk en form for radikal holdnings- og verdiendring ”innenfra” ville et slikt system globalt sett antakeligvis kreve en form for globalt økologisk og scientistisk diktatur for å kunne fungere. En servoglobe-forvaltning som Sigmund Kvaloy Saetereng kaller det.

I det siste har Erling Fossen kritisert bl.a. Gore for å ha snakket om nødvendigheten av holdningsendring i miljødebatten. Han mener at dette er tegn på et udemokratisk sinnelag. Dette er stedet hvor den urbane tvangsoptimisten tråkker mest feil. Jeg tror at hvis man ikke skal ha holdninger, moral og livsstilsendringer inn i dette spørsmålet så sitter man sannsynligvis ikke igjen med et system hvor alt ordner seg selv. På sitt aller heldigste sitter man igjen med et globalt ”fascistisk” byråkratimonster som overvåker og administerer ”alle” energistrømmer, habitater og biologiske/ikke-biologiske ressurser. Hvem vet, kanskje innføres det områdekvoter på mennesker i 2070? Kanskje ikke det dummeste å tenke så det knaker på alternativer til Bærkraftig Vekst?