Hvorfor er det viktigere å ha uendelig mange valg, enn å ta noen av dem? Husk, å ikke velge er også et valg...
Moren og faren til korporal Ole Jensen ble svært overrasket da de fikk vite at sønnen ikke ville bli hedret med forsvarets tapperhetsmedalje. Han som hadde ofret livet for å uskadeliggjøre en granat som ellers ville drept kanskje tyve av hans medsoldater! Hva mer kunne man kreve av en ”særdeles heltemodig handling”?
De forlangte en begrunnelse. Forsvaret kom med følgende uttalelse: ”Man har tidligere ganske riktig vanligvis gitt tapperhetsmedaljer i slike tilfeller. Men nå har man kommet fram til at det er galt å anse slike handlinger som uttrykk for fremragende tjenesteiver. Alt militært personell er til enhver tid pålagt å handle til hele regimentets beste. Ved å fremheve at korporal Jensens handling var fremragende vil man derfor underbygge at det i visse situasjoner ikke er påkrevd å handle til beste for regimentet. Dette er åpenbart absurd. Derfor gis ikke lenger spesielle utmerkelser for slike handlinger. Vi innser at dette er en vanskelig tid for familien, men vil gjerne få påpeke at korporal Jensen uansett ville dødd i eksplosjonen. Derfor kan han ikke engang sies å ha ofret sitt liv for å redde sine medsoldater.”
Dette er en nådeløs logikk. Men familien var slett ikke overbevist om at sønnen deres ikke hadde vært en helt. Hvordan kunne de få forsvaret på bedre tanker?
Korporal Jensen har gitt oss et eksempel på det filosofer kaller en ”eksepsjonell handling”, altså at man gjør mer enn det moralen krever. Det er for eksempel moralsk påkrevd å redde et barn fra å drukne hvis konsekvensene for en selv er ubetydelige, for eksempel at man ødelegger en fin dress. Men det er eksepsjonelt å redde noen ved å hoppe ut i iskaldt vann med fare for eget liv. Med andre ord: Den som utfører eksepsjonelle handlinger får ros, men den som lar være, får ikke kritikk.
Det synes å være bred enighet om at det er en slags forskjell mellom det som er påkrevd og det som er eksepsjonelt. En moralsk teori må derfor kunne forklare denne forskjellen. Utilitarisme – teorien om at det som er moralsk riktig også er det som er til nytte for flest mulig mennesker – ser ut til å ha vanskelig for å kunne gi en slik forklaring. For ifølge denne teorien ser det ut til at vi ikke handler moralsk riktig når vi ikke gjør det som er til størst mulig nytte for flest mulig mennesker, selv i de situasjoner der det er ekstremt vanskelig å handle på denne måten. En utilitarist kan for eksempel hevde at det å leve etter gjennomsnittlig vestlig standard, er umoralsk så lenge millioner av mennesker dør av fattigdom hvert år. Vi kunne ha reddet mange menneskeliv og vi velger å ikke gjøre det. Å hjelpe de fattige er ikke engang særlig vanskelig, i og med at det eneste som kreves av oss er at vi gir avkall på enkelte goder som sett i forhold til de fattiges behov, ikke kan kalles annet enn luksusgoder.
Men vi sier gjerne at den som vier sitt liv til å hjelpe fattige, gjør mer enn det som er moralsk påkrevd. Vi sier at vedkommende er eksepsjonell. Det kan godt hende at vi sier dette fordi det er mest bekvemt å tenke slik. For hvis vi mente at det er moralsk påkrevd å hjelpe de fattige, måtte vi jo innrømme at vi selv lever uetiske liv. På samme måte ville en soldat som ikke gjorde som korporal Jensen, ha handlet på en umoralsk måte. Ut fra dette var det korporal Jensen gjorde verken var mer eller mindre enn enhver anstendig person burde gjøre i slike situasjoner. Og det blir vanskelig å ta inn over seg.
Kanskje det er et rent akademisk spørsmål om såkalt heltemodige handlinger er eksepsjonelle eller moralsk påkrevd. Menneskets natur er tydeligvis slik at visse handlinger krever en innsats og et offer utover det vanlige. Vi kan mene at den som ofrer seg selv for andre, gjør mer enn det moralen krever. Eller vi kan mene at de fleste av oss lever uetiske liv fordi vi ikke tar på oss slike ofre. Det forandrer ikke hva vi faktisk gjør når situasjonen krever det.